Dette er the Doors sitt tredje studioalbum, og de skulle rote seg litt bort etter dette. Flott og klassisk album som åpner med Hello, I love you originalt skrevet i 1965 som er ett kutt hvor hovedriffet er tydelig inspirert av the Kinks låta All day and all of the night. Albumet er variert og består av primært relativt korte låter. En favoritt er den sterkt psykedelisk og avantgarde Not to touch the Earth. Ett heftig kutt som igjen sklir inn i den drømmende og groovy låta Summers almost gone. Delikate gitar melodier som nesten føles litt Gilmourske selv om det er umiskjennelig the Doors. Jeg er ikke så glad i wintertime love, men her er det da ett parti som Jokke har rappet.
B siden er der hvor albumet faller litt igjennom, det skuter litt i alle retninger uten å egentlig treffe noe, spesielt de to første kuttene. We could be so good togheter er mer tilbake på sporet, men er allikevel ett relativt svakt spor. Piano kuttet, Yes the river knows er tidvis ganske stilig med litt Jan Johansson lite vibber. Ei låt som skiller seg litt ut på en positiv måte. Avslutningen Five to one har ett tøft driv og bidrar til albumet løfter seg litt på slutten.
De beste låtene er helt på høyden når det kommer the Doors, men det er noen låter som faller litt igjennom. Pressingen er bra, men hadde vært stas med en audiofil pressing.
1968 2018 Elektra
