Deep Purple fikk noe suksess med den første plata og da var det om å gjøre å smi mens jernet var varmt, som vanlig på denne tiden. Det resulterer i bandets andre utgivelse kommer i samme år. Også her får vi en lett blanding av originaler, covere og instrumentaler.
Wring that neck, den første instrumentalen har ett ganske klassisk Purple sound. Spesielt melodilinjen i hovedtema er umiskjennelig Jon Lord. Det er definitivt originalene som er mest givende her. Neil Diamond låta Kentucky Woman er relativt lite givende å høre på. A siden avslutter med en syv minutter lang versjon av the Beatles kuttet We can work it out, inkludert en relativ slapp intro kalt Exposition.
Anthem er ei skikkelig sviske, hører mer ut som Procol Harum enn ett hardrock band. Selv om «Bach» partiet trekker noe opp. Det er ikke til å stikke under en stol at denne er betydelig svakere enn første plata, noe som ikke er helt uventet. LP-en min er ikke veldig god stand så ble TIDAL denne gangen, spesielt audiofilt blir det nok uansett ikke.
TIDAL 1968
