Alle store band må begynne ett sted, og debut albumet til Purple viser ett meget potent band som nok ikke har funnet sin egen stil enda. Dette er ikke den klassiske besetningen men Rod Evans på vokal og Nick Simper på bass, samt nøkkel medlemmene Jon Lord, Ian Pace og Ritchie Blackmore.
Det draes igang med original komposisjonen And the address, en lett psykedelisk instrumental som er helt grei. Ellers består albumet av en blanding av egne låter og cover versjoner. Hush ble vel en slags hit, og er ganske langt unna hva bandet stod for senere. Orgelet til Jon Lord er kanskje det som minner mest om senere musikk i karrieren. Vokalist Evans fikk bli med på tre album før han fikk fyken, da resten av bandet mente at stemmen hans var litt for glatt og poppete for slik bandet ønsket å fremstå, det er ganske lett å si seg enig i dette selv om det fungerer bra på denne plata.
De egenkomponerte låtene høres veldig seksti talls ut, og veldig lette. Prelude, som er ett forspill til I`m so glad er en fengende og klassisk melodi hvor Lord er i førersete. Denne delen er instrumental, og fungerer godt. Det er endel the Who med orgel over mye av plata.
Mandrake Roots er kanskje den låten som kan minne mest om senere Purple, spesielt introen. Evans sin vokal er det tydelige ankepunktet her og trekker låta ned noen hakk. Ellers er det en groovy låt med ett mer psykedelisk og rytmisk midtparti. Dette er vel også en av få låter bandet fortsatte å spille med den klassiske mk 2 besetningen. Vi får også versjoner av Beatles låta Help, samt Hey Joe som nok er gjorde mest kjent av Jimi Hendrix.
Min LP er dessverre ikke spillbar, så har benyttet TIDAL i mono. Låter helt ok, men hadde vært fint å få tak i en tidlig UK pressing.
1968 – TIDAL mono
