Miles sin andre store kvintett låter ikke overraskende veldig bra. Laget på plata er bestående av Wayne Shorter på tenor sax, Herbie Hancock på piano, Ron Carter bass og Tony Williams på trommer. Forøvrig den siste plata til Miles bestående av kun akustiske instrumenter.
Det åpner med to låter skrevet av Shorter, og først ut får vi tittelkuttet. Fantastisk kutt, relativt lavmælt og fint. Det låter enormt stort, Miles på 45 rpm er virkelig noe for seg selv. The Fall som følger er litt i samme gata, lydbilde og stemningen gutta maner frem er forførende og drømmende. Herbie på piano får også en viktig rolle her med smakfullt spill. Selv om musikken er relativt rolig tar den stadig noen krumspring man ikke ser komme. Dette blir aldri kjedelig. Hand Jive skrevet av trommeslager Williams drar opp tempo, og viser en annen side av bandet. Trommene får naturlig nok en større rolle her, men er allikevel ikke noe typisk trommeslagerlåt. Noe mer utfordrende kutt, uten at det blir veldig langt ute. Blåserne demonstrerer ferdigheter på en heftig måte.
Vi får så to låter skrevet av Hancock, hvorav kuttet Riot blir spilt inn på nytt kort tid senere på albumet han ga ut også i 1968. Madness er en uptempo låt som virkelig svinger. Morsomt nok er det en relativt piano fattig låt. Det pianospillet som forekommer er smakfullt og løfter låta. Riot er kanskje favoritten av disse to, rytmisk kutt. Samspillet og måten melodiene vender dem frem er spennende. Albumet absoluttes med den Shorter komponerte, Pinocchio som er en mer typisk Shorter låt. Klassisk for denne perioden av bandet. Weather Report spilte forøvrig inn denne igjen eiendel år senere. Flott dynamikk her. Når det er sagt, det avsluttes egentlig med sjefen sjøl sin hese stemme som sier noen velvalgte ord.
Miles på mobile 45 rpm låter utvilsomt meget bra. Lytefri pressing. Spennende album.
1968 Mobile Fidelity 2014
