The Doors debut plate med ikonisk omslag og noe av bandets største låter. Allerede første kutt, Break on through, representerer albumet på en god måte. Fengende orgelmelodilinjer og store dose psykedelia.
Albumet har ikke akkurat noen deep cuts, men kan trekke frem the Crystal Ship som i det minste ikke er blant de aller største hitene. Orgeldrevet, flytende og melankolsk. I likhet med hva Beatles drev med året før er der også her hentet inspirasjon fra barokken. A siden avsluttes med bandets største hit, og låta som innehar essensen av tiden – light my fire. Orgel melodien, inspirert av Bach er nok orgelets svar på Smoke on the water. Midtpartiet drar ut i en groovy jam, og inneholder en tidløs gitarsolo av Robby Krieger før hovedpartiet drar oss i mål.
Plata inneholder to coverlåter, Alabama Song og Backdoor man hvor sistnevnte ble gjort kjent av Howlin Wolf, the Doors gjør den såklart til en langt mer psykedelisk låt. Som alle gode rockepoeter stjeler også Morrison hemningsløst fra litteraturen, og selv om tittelen End of the night er hentet fra en av Celine sine bøker, er noe av teksten hentet fra Willian Blake. En nydelig låt, som er nedpå og svevende. Pink Floyd har kanskje latt seg inspirere av dette?
Take it as it comes, er en fengende låt I same spor som light my fyire, men albumet avsluttes med rosinen i pølsen, the End. Dette er ett psykedelisk mesterverk udødeliggjort i apocalypse nå. Ett nærmere tolvminutter langt kutt, spilt inn live i studio – det er take to som er på plata. Ett mørtk kutt, som nærmest blir ruset bare av å høre på. Teksten sveiver innom ødepus kompleks og det hele, før et kort syreparti mellomspill gir låten ett lite avbrekk før vi er tilbake til hovedtema igjen.
Lyden er bra, men føler det er en del å gå på her. Skal utforske andre pressinger. The Doors er fryktelig underrepresentert i samlinga, noe som gir lite mening. Fantastisk plate.
1967 Elektra – Simply Vinyl 1998
