Dette er kvintettens tredje utgivelse, og blir beskrevet som en overgansplate, men det er en del bra musikk her. Jeg syns omslaget er ett fascinerende bilde av hans daværende kjæreste og fremtidige kone. Besetningen er ikke så ille heller, med Wayne Shorter på Tenor, Herbie Hanchock på piano, Ron Carter bass og Tony Williams på trommer.
Første kuttet, Shorter komposisjon Prince Of Darkness er ett meget spennende kutt. Bassgangene til Carter gjør halve låta, selv om det er ett kutt drevet av blåserne. Flott mellomspill på piano. Fascinerende nok er andre kuttet Pee Wee, skrevet av trommeslager Tony Williams, en ballade med knapt noe trommer og er den eneste kuttet hvor ikke Miles spiller selv. Den blir repeterende etter hvert selv om det i utgangspunktet er ett fint kutt. Masquateo er det eneste kuttet som ble spilt live, denne liker jeg godt. Ganske nedpå og mystisk med flott samspill – nesten litt nordisk preg? Vanvittig lydbilde og dybde. Bassen til Carter går dypt, og den stakkato rytmen til Herbie driver låta mens Miles spiller ett flott solo parti. Ett av høydepunktene på plata.
Tittelkuttet er litt mer over alt, men jeg liker det. Høyt tempo og duellerende blåsere. Virker kanskje litt planløst. Det samme kan nok sies om Limbo, en del gode ider men det kommer liksom ikke helt i mål. Avsluttningskuttet høres ut som noe fra Chet sings, usikker på hvor alvor dette er ment.
Ikke den største Miles på lata, men på sitt beste meget bra. Lyden er fantastisk, en av de bedre i samlinga.
1967 Mobile Fidelity 2014 2×45
