Denne plata inngår i den fantastiske Blue note – Tone Poet boksen til Ornette Coleman selv om den er utgitt som med Jackie McLean som bandleder. Noe av årsaken er nok at Ornette er minst like dominerende som utøver på dette albumet, Av de andre musikerne på albumet er nok kanskje Billy Higgins på trommer den mest kjente.
Det er kun tre kutt, og a siden inneholder den 21 minutter lange Lifeline komponert av McLean. Den er riktignok delt inn i flere deler, og dermed føles den veldig variert selv om den har ett helhetlig uttrykk. Musikken er utfordrende, men den er ikke helt ute, Ornette spiller trumpet på hele albumet. Det hele føles lekent og søkende. Vi får alt fra heseblesende partier til det med nedpå og små psykdeliske som i for eksempel del to av låten, Midway. Her er det disharmonisk og spennende. Må også trekke frem Lamont Johnson på piano som gjør en god figur. Noe av de siste disharmoniske solo partiene på sporet kan kanskje minne om noe David Jackson senere gjorde med Van Der Graaf Generator. Vi får til og med litt Keith Jarret aktig synging helt på slutten,
Når vi snur plata får vi to kutt som er titulert Ornette Coleman, og først ut er Old Gospel som nok er et høydepunkt på plata. Snakk om fyrverkeri. Der a siden er langt mer innadvendt er dette sprudlende og flott. Hovedtema er energisk og minneverdig. Dette er Ornette på sitt mer tradisjonelle. Strange as it seems, åpner litt i samme stil som Lifeline, men utvikler seg til å bli en nærmest ballade – selv om det kanskje er å strekke det litt langt, er det i alle fall en langt mer dempet og fin låt, med akkurat passe mengde odde krumspring.
Dette er nok ei plate som kan vokse endel mer, men allerede nå er dette en god plate i mine ører. Lyden og pressingen er som vanlig meget bra i Tone Poet serien. En plate som skiller seg ut i Ornette Coleman boksen,
1968 Blue Note – 2020 Round Trip Tone Poet
