Denne plata er veldig variert, med mye humor. Omslaget indikerer nivået, og her er det mange små smutter med «reklameinnslag» mellom de mer ordinære låtene.
The Who er ett vanvittig bra band, men det er liksom live at Leeds som trekker meg mest. Men det er mye bra her også. F.eks. Mary Ann With shakey hands er en fin poplåt, med fine vokale harmonier og fengende melodilinjer. Noe av galskapen til Pete Townshend og Keith Moon skinner igjennom også her, men det litt mer kontrollert enn hva vi får i en livesetting. Odorone er også en fin låt, hvor det er Pete som tar seg av vokalen. Neste låt er en av favorittene, Tattoo, selv om også denne låter bedre i Leeds er dette en flott, men noe mer dempet versjon. Det er mange lag med gitarer og sang her, ett gjennomarbeidet kutt. Siste høydepunkt på a siden er klassikeren I can see for miles. En energisk og oppløftende rockelåt.
I can’t reach you åpner B siden som er en fin poplåt. Her er det verdt å merke seg bruken av piano, som the Who kommer til å bruke mer i låtskriver sammenheng senere. Denne kunne nok sklidd rett inn på Whos next. Flott låt. Pete Townshend har god teft for melodilinjer. Relax har ett flott psykedelisk midtparti, helt i tidsånden, og noe som kunne hørt hjemme på Pipers at the gates of dawn – og neste kutt Silas Stingy er ett høydepunkt, psykedelisk og syrete kutt skrevet av John Entwistle. Melankolsk, kirkeorgel og blåsere med en humoristisk, makaber tekst, Meget stilig kutt. Nest sist ut får vi sunrise, en nedstrippa låt med akustisk gitar og sang. Fint kutt. Det hele avsluttes med Rael 1 og 2, som en slags mini rockeopera og en forsmak på hva Pete jobbet med senere.
Litt ujevn plate, men på sitt beste meget bra. God pressing. Deluxe versjonen fra 2021 inneholder en ekstra LP med bonus spor, alternative takninger og ekstra materiale. Spesielt Summertime Blues må trekkes frem her.
Track 1967 – 2021 Tysk pressing DLX
