Hvor begynner man med ett album som denne. Kanskje den mest varierte Beatles plata med 90 minutter musikk, fordelt på 4 sider og 31 kutt. hvor vi får alt fra rockere, til nydelige Paul McCartney ballader og country fra Ringo Starr. Mye av musikken på disse platene er skrevet i eller inspirert av en tur bandet hadde til India.
Først ut får vi den Beach Boys aktige rockeren, Back in the USSR, en parodi på Chuck Berrys Back in the USA. Ingen favoritt på plata, men er en god rockelåt. Balladen Dear Prudence, skrevet til eller inspirert av Prudence Farrow, søsteren til Mia Farrow og hennes oppheng i meditasjon etter gruppens tur til India og møte med Maharishi Mahesh Yogi. Fin Lennon låt, variert instrumentering men drevet frem av pianoet til Lennon. Glass Onion er nok en Lennon-låt, hvor han parodierer seg selv med å resitere seg seg selv og tidligere Beatles tekster for å peke nese til forstå-seg-påere som prøver å tolke tekstene til bandet. Det er en lett psykedelisk rockelåt, i klassisk Lennon stil. Første sviske får vi i Ob-la-di, Ob-la-da – relativt irriterende låt. Det følges opp av Wild Honey Pie som også blir regnet som en real filler. Begge disse kuttene er skrevet av Paul McCartney, noe som er litt rart da jeg pleier å foretrekke hans utrolige låtskriver talent, til å skape gode melodier og vakre harmonier, men her føles det litt famlende.
A sidens avsluttes kanskje med de tre beste, to Lennon låter og en Harrison låt. Først ut Bungalow Bill, en låt med en tekst antageligvis Morrissey kunne ha godkjent. Fengende allsang refreng, med noe mer sørgmodig og sår vokal fra Lennon. Nydelig låt. Neste ut får vi While my guitar gentley weeps, en av Harrisons vakreste låter og inviterte vennen Eric Clapton til å spille leadgitar på denne, noe som må sies å være et geni strek. Nok en noe sørgmodig låt, teksten er også passende til følelsen i kuttet. Det avsluttes med Happiness is a warm gun, som Lennon skrev om sin seksuelle lengsler etter Yoko Ono. Utover dette, er det ett meget potent kutt som er delt i tre deler. Tungt komp og variert låt, Siste del, er mer klassisk Lennon med piano og mer streit rocker.
Martha my dear åpner b siden og her er Paul tilbake i form. Symfonisk låt skrevet til hans hund. Denne kunne nok passet inn på Magical Mystery tour. Meget melodisk, og utstrakt bruk av blåseinstrumenter. So tired er en lengselsfull Lennon låt, som også kunne passet inn på Image. Handler om insomnia han opplevde pga savn til Yoko og utstrakt bruk av meditasjon. Ganske streit kutt. Da er jeg mer i neste, den korte folk låta Blackbird, som Paul spiller alene med akustisk gitar, og noe tape loops. Her viser McCartney nok en gang frem hans utrolige evne til vakre melodilinjer og låtskriverevne. De neste låtene er mer ujevne med Harrisons Orwell inspirerte Piggies (som forsåvidt inneholder noen spennende ideer, og tidvis symfonisk og barokks), McCarnteys ragtime låt Rocky Raccon og ikke minst country låta til Ringo, DonT pass me by. Blues låta Why Dont we do it in the road gir meg heller ikke allverden. Den mer nedstrippa I Will er langt bedre, Dette er nok ett kutt som kutt gått rett inn på en av de tidligere platene til Beatles. Dette er det kun McCartney som klarer å skape. Magisk. Første plate avsluttes med Lennons Julia, hvor han spiller alt selv. Gitardrevet kutt. Vakker sang til hans avdøde mor.
Men vi er kun halvveis, og Birthday åpner ballet på plate to. Dette er ett kutt som er skrevet av både McCartney og Lennon og dermed kanskje en de låtene som egentlig fortjener den klassiske låtskriver krediteringen. En uptempo rockelåt, som kanskje ikke engasjerer altfor mye. Men noe av gitarspillet her jo rene metalriffing, noe av det tidligste jeg har hørt. Folk låta Mother Natue-s son er nok en flott låt av McCartney som mange av de andr epå plata er inspirert av Mahesh Yogi. En av de mer kjente kuttene på plata Helter Skelter – her prøver gutta å låte mest mulig skitten og bråkete er definitivt en av heavy metalens inspirasjoner. Den er også kjent for å ha noe mer kontroversiell påvirkning på Charles Manson. Uansett en legendarisk og viktig låt. Tung tung riffing. Det avsluttes med Harrison komposisjonen Long, Long, Long. Ett flott kutt, og ett fint avbrekk. Drømmende og lett psykedelisk feel i låta, selv om den er relativt standard instrumentert.
Revolution 1 åpner siste siden, en blues ført i pennen av Lennon. Finnes flere takes og alternative versjoner av denne. Marc Bolans children of the revolution må være inspirert av denne. Helt grei låt. .Honey Pie, den music hall/ragtime inspirerte låta til McCartney er en fin låt selv om det ikke er min favoritt retning. Låta er fengende og egentlig umulig å ikke komme i godt humør av. Savoy Truffle er den siste Harrison låta, hvor teksten er inspirert av Claptons sug etter sjokolade. Soulinspirert blues med blåsere, allikevel fungerer dette ganske bra. Nok ett eksempel på en variert plate, og guttas brede låtskrivertalent. Revolution 9 er det lengste kuttet Beatles ga ut, og her beveger de seg i ett mer Avant-garde landskap. Her blander også Ono seg inn i innspilingen. Lydkolasjer, snakkende tale, tape loops og effekter. Dette kuttet har det meste. Langt forut for sin tid, og utvilsomt mye samtidskomponister i ettertiden har latt seg inspirere av. Albumet avsluttes med en voggevise, skrevet av Lennon fremført av Ringo Starr.
På sitt beste er det absolutt Beatles på høyden av karrieren, men dessverre er plata altfor variert i låtkvalitet. Variasjon i låtene er bare spennende, men det er en god del som ikke faller i smak her. Allikevel er det beste såpass bra at det veier tungt.
Bra lyd på denne 2018 pressingen, selv om den er digital er den spesielt i bunnen stram og fin. Helt stille pressing.
Apple 1968 – 2018
