Love sitt andre album er en flott psykedelisk plate. Med omslag tatt i Laurel Canyon er dette i rette tidsånden. Det er jo deres neste album som skulle bli den store klassikeren, men det er mye bra her også.
A siden består av seks små flotte kutt, mens B siden består utelukkende av en omtrent nitten minutter lang jam. Skal jeg trekke frem noe låter på A siden er Seven & Seven ett godt eksempel, kuttet varer kun i drøye to minutter, men innehar høyt tempo og forut for sin tid, dette er nesten en punkelåt (i 1966!). The Castle er en nydelig låt, her får man vibber både av engelsk folk, Steve Harris og Brian Jones når det kommer til sitar.
Jammen på B siden er det delte meninger om, denne er mer flytende og psykedelisk. Det er en del Stones og Brian Jones i musikken her. Jeg liker det, men er nok antagelig her svakheten til albumet er. Men ca tolv minutter ut i låta kommer ett heftig temposkifte og ett skikkelig jazza groove, som gjør hele låta for meg. Liten tvil om at dette bandet har vært en inspirasjon for mange.
Bandet fikk vel i sin tid kompisene i the Doors signert på Elektra, og dermed mistet de selv posisjon. Det er synd, for Love kunne blitt veldig mye større. Fantastisk band, og selv om ikke dette er deres beste plate er det ei veldig bra plate. Lyden er ganske bra, en original er nok dessverre utenfor budsjettet.
1966 – Elektra Sundanzed 2021 30/03/23
Rock – Psychedelic
