Besetningen på denne plata består av Curtis Amy på sax, Dupree Bolton på trompet. Jack Wilson på piano, Ray Crawford gitar Viktor Gaskin bass og tilslutt Doug Sides på trommer.
Plata smeller i gang med tittelkuttet signert Bolton. Ett fyrverkeri av låt. Det går unna i ett forrykende tempo med blåserne i fokus. Dette svinger det skikkelig av. Neste kutt begynner noe mer dempet med gitaren Crowford og trompet for bandet stemmer i. En fin blues men det er ikke her bandet skinner mest i mine ører. Allikevel er det en fornøyelig låt. Rosinen i pølsa på Å siden kommer som tredje og siste kutt i Native Land signert Amy. Groovy samspill i rytmesekjsonen mens blåserne ruver i front. Dette kunne vært noe Ian Anderson har latt seg inspirere av. Dette er et 10 minutter langt kutt. Flott spill og seksjonering av låta. Lang og flyktig med små psykedeliskkrydder. Dette må da være veldig forutt for sin tid?
B siden starter med pianist Wilson sitt kutt Amyable. Minner litt på So What I introen men utvikler seg til å bli en fin gitar blues. De to siste kuttene er standarder. Først ut har vi den vakre blues balladen you don’t know what love is. Samspillet og soloene slår gnistrer og spesielt Bolton på trompet fremstår meget sterkt. Å shade of brown er en mer uptempo låt med flott gitarspill.
Nydelig lyd og musikk. Liten tvil om at de egenkomponerte låtene er de beste fra albumet Dette er tone poet på sitt beste. Flott og spennende artwork.
1963 – tone poet 2021 05/12/21
Hard bop
