Denne plata innspilt i 1964 viser kvartettens overgang til neste års A Love Supreme. Låter naturlig ikke like bra, men allikevel er det endel likheter. Vi får McCoy Tyner på piano, Elvis Jones trommer og Jimmy Garrison på bass. Alle kuttene er skrevet av John Coltrane.
Kuttene på A siden er relativt lavmælte og flytende. God atmosfære på låtene. I wise one bygges låta sakte opp med piano, saksofon og perkusjon før den beveger seg i ett mer typisk låtstruktur. Dette er ett meget stilig kutt. Dette er ganske så langt unna tradisjonell bop. Den mister litt momentet mot slutten av låta, men oppbyggingen og stemningen er upåklagelig. Bessies Blues som avslutter første side føles litt ut som filler.
Men det er når vi snur plata de to største høydepunktene kommer, først ut er den noe ikke overraskende sørgmodige Lonnie`s Lament. Igjen nok ett lavmælt kutt som fokuserer på stemning, og ikke heftig soli. Det er generelt lite solopartier på plata. Når det er sagt, så er vel plata og dermed kuttets svakeste ledd bass soloen, ikke veldig inspirerende å høre på. Til slutt kommer the Drum thing, som kanskje er albumets beste kutt. Artig nok får jeg store Jan Garbarek vibber av åpningen til Coltrane, og til en viss grad stemningen i låta.
Lydmessig veldig bra, og lytefri pressing som forventet når man ser hvem som er de involverte her.
1964 Impulse 2022 Acoustic Sounds usa
