Dette er Beatles sin fjerde album, og låtskrivingen markerer ett skille i karrieren, spesielt med tanke på tekstene. Denne gangen er ikke alt gladsanger slik som tidligere, men låtene har mer budskap og kjærlighetssangene har nesten tidvis ett negativt utgangspunkt. Denne gangen er det ett par cover-låter igjen.
Første kutt ut er No Reply, en låt som handler om kjærlighet som ikke blir gjengjeldt, og dermed er dette ett erketypisk kutt for dette albumet. Låta er en fin, melankolsk poplåt men kanskje litt forglemmelig. Neste kutt, I’m a looser er litt mer opptempo. Litt Dylansk stemning på fremførelsen, gitar drevet kutt. Baby’s In Black er en blues, i waltz takt som også viser bandet fra en melankolsk side. For å bryte opp melankolien, får vi Rock N Roll Music, Chuck Berry klassikeren som fjerde kuttet. En fin avveksling. I’ll follow the sun er A sidens siste originale komposisjon, den c&w aktige balladen skrevet av Paul McCartny – en fin låt i mine ører. Det avsluttes med to kl assiske rocke låter, men syns nok Beatles er langt mer interessant når de lager egen musikk enn når de spiller amerikanske klassikere.
B siden åpner med singelkuttet Eight Days a week, låta som fader-in, istedenfor ut noe som var noe helt nytt når den kom. Klassisk Beatles låt som ble delvis komponert i studio, noe som også var nytt for Beatles. Words of love er nok den cover-låta som fungerer best på albumet, Originalt skrevet av Buddy Holly og med Ringo Starr spillende på pappesker, viser dette noe av lekenheten i studio som Beatles senere ble mer kjente og banebrytende for. Låta som får den tvilsomme æren til å være bærende for Ringo Starrs enorme stemmeprakt er nok enn standard rockelåt som kan forbigås i stillhet. I don’t want to spoil the party drar tematikken tilbake til det mer dempede uttrykket, men låta i seg selv er en flott c&w låt igjen. En av platas beste kutt, sammen med neste original komposisjon – What You’re doing som starter med ett tungt beat fra Ringo før restene av instrumentene kommer inn og det opprettholdes enn noe mer standard rytme.
Dette blir nok ikke stående som min favoritt, det låter tidvis litt slapt og innehar for mye uoriginalt låtmateriale for min smak. Coveret derimot er flott.
Ikke helt fornøyd med pressingen, har en feil på Eight Days a week. Syns generelt kvaliteten på vinylen i 2012 serien er høyst varierende.
1964 – Parlophone 2012 09/05/21
Rock – Beat
