Zappa og mothers starter karrieren med ett dobbelt album, og det tar ikke mange sekunder før vi hører at det er Zappa som har kontrollen her. Albumet regnes av mange som historiens første konsept album og dette er Zappa sitt syn på den amerikanske popkulturen samt ett skråblikk på freakscenen i Los Angeles. Det er heller ingen overraskelse at musikken også er ganske freaket og syrete. Albumet er ett ikon, og utrolig viktig i rockehistories. Sies å ha inspirert Bealtes og sgt pepper.
Musikken er meget variert, med dowop ballden Og Cry on somebody else’s shoulder med sin typiske Zappa tekst. Den groovy, rocka låta Mothery Love er kanskje det mest kjente kuttet på plata. Howcould I be such a fool er en nydelig melankolsk låt. Produksjon og instrumentering er flott. Strykere og perkusjon, ett virkelig gjennomarbeidet produkt, selv om det er i ett relativt enkelt popformat. Det er gjennomgående på mange av de mer relativt streite låtene på albumet.
Zappa har evnen til å skrive utfordrene, komplekse og enkle poplåter i samme låt. Det er mange gullkorn på dette albumet. Trouble everyday er en groovy rocker, som minner mye om rocken som kom på 70-tallet, dette er forut for sin tid – til og med teksten kunne passet rett inn i dagens BLM bevegelse.
Help I’m a rock er mer space rock, dronete og flytende. Låter overhodet ikke datert. Låter er kort, dette kunne de gjerne dratt ut lenger – more is more. Det avsluttes med den psykedeliske Return of the son of the monster magnet, i hele den tolv minutters lange glede. Dette er tidvis veldig løst og langt ute.
Jeg er mer glad i 70-talls perioden, men dette var langt bedre enn hva jeg husket. Veldig gøy. Får mer og mer sansen for Zappa. Dette må jeg finne på LP.
