Denne plata består primært av nye innspillinger av gamle Mingus klassikere, med unntak av versjon av Mood Indigo av Duke Ellington, og ett nytt kutt Cella. Plata er innspilt i to sesjoner, med forskjellige besetninger, tolv musikere per innspilling. Kutt to og tre er en besetning, mens resterende er en annen.
Plata sparker i gang med II B s, bedre kjent som Haiting Fight Song fra the Clown. Låta snegler seg i gang med ett forførisk driv og eksplosive trommer. Eric Dolphy briljerer også på bass clarinet. Låta fenger og fungerer godt som åpning på albumet. Mye blåsere, som gir det litt filmatisk preg. Ikke ulikt hva Kamasi Washington får til 50 år senere. I X Love er en drømmende ballade som kanskje blir litt svulstig for meg. Usikker på hvem som spiller trompet soloen, men tror det er svenske Rolf Ericson. Smakfull og fint spil. Det er dette som er platas styrke, alle de gode og varierte musikerne, som samtidig makter å sette sammen ett flott samspill. Tredje kutt gir litt mer storband følelse, og ikke helt min favoritt. Dette igjen er svakheten på albumet i mine ører. Den treffer ikke helt min smak. Mood Indigo er jo en tidløs klassiker, og dette er en flott versjon.
B siden starter på samme forrykende måte som A siden med Better get hit in yo’soul. Det er nok definitivt denne besetningen som svinger mest i mine ører. Skikkelig driv og feeling. Dette kuttet er også den som drar i gang Mingus Ah Um 1959. Høydepunktet for meg blir Theme for Lester young, som også er kjent fra Ah Um, men der går under tittelen Goodbye pork pie hat. Flott versjon. Albumet avslutter med en fin versjon av Hora Decubtius med ett flott driv i bassen. Mye frisk blåsere.
Selv etter vask har plata litt overflate støy, men utover dette låter det ganske bra. Finnes i audiofile versjoner både fra speakers corner og analogue produciton, vurderer oppgradering.
1964 – LP – Impulse 2019 20/08/21
Jazz – Post Bop
