Denne plata består av fem original komposisjoner, skrevet av Wayne Shorter, og avslutningskuttet Mephistopheles skrevet av brodern, Alan Shorter. Med på plata finner vi blant annet Freddie Hubbard på trumpet, Alan Shorter på horn, Herbie på piano, og ikke minst Ron carter på Bass og Joe Chambers på trommer. Albumet har tidvis blitt sammenlignet med A love supreme, kanskje ikke så mye pga musikken, men pga den spirituelle stemningen og tematikken. Konseptet skal være menneskeheten som velger djevelen i stedenfor gud. Men for ei plate.
Blir vanskelig å trekke frem enkelt kutt her, da det er helheten som er x-faktoren. Genesis, skapelsen gir assosiasjoner til Dvorak, samtidig som det er ukonvensjonelt og gir følelsen av nye muligheter, åpenhet og positivitet. I hvertfall i begynnelsen, da avslutningen er mer spørrende og med ett element av fare før det går over i B siden og låta Chaos. Denne låta skal illustrere hva menneskene har gjort med skaperverket og kaoset som er etablert. Låta ender ikke overraskende i ett kaotisk tema.
Face of the deep, er platas mest neppå låt og selv om det går i moll føles den noe håpefull. Armageddon kommer først i Mephistopheles, dette gikk så klart ikke bra. Kuttet starter forførende og mystisk, mens det drar deg ned i avgrunnen. Dette er disharmonisk og fint. Dette gir meg noen assosiasjoner til Van Der Graaf Generator og deres storm. Dette er tungt og nesten Frippsk.
Dette albumet trengte mange runder men seiler seg opp til en bli en real favoritt. Nydelig pressing og musikken må man virkelig fordype seg i.
1966 Blue Note Tone Poet 2021 03/11/22
Jazz – Post bop
