På dette albumet er det ett møte mellom to generasjoner. Vi har Duke Ellington på piano, og de unge Charles Mingus på bass og Max Roach på trommer. Dette er noen av styrkene til albumet, her er det tre forskjellige musikere med hver sin stil som setter særpreg på låtene, samtidig som det er en av grunnen til at det ble med denne ene plata – de klarte ikke å samarbeide. Samtlige låter er skrevet av Ellington, bortsett fra Caravan som Ellington skrev sammen med Juan Tizol. Mingus var etter sigende ikke fornøyd med å ikke få med noen av sine komposisjoner på albumet.
Første kutt ut er tittelkuttet, som er en uptempo tolvtakters blues med Ellingtons dissonante pianospill. Svinger til tider. Neste kutt er en vakker ballade, med vakkert pianospill og smarte melodier i rytmeseksjonen. Musikerne viser seg fra sin beste side. Igjen får vi en blues i Very Spesial, som skal være en improvisert komposisjon.
B-siden starter med ett kutt som er skrevet til dette albumet, Wig Wise. En kjapp låt som virkelig svinger. På neste kutt, Caravan spiller Ellington en tung dyp rytme på piano som gjør at dette kuttet skiller seg ut fra resten av albumet. Ett orkestralt kutt. Siste kutt ut er en ballade.
Flott album, og fin pressing fra Tone Poet serien. Albumet er relativt kort, drøye tretti minutter.
1962 – LP – Tone Poet 2020 08/11/20
Jazz – Post Bop
