Ett klassisk og variert album, som jeg brukte litt tid på – men når den først åpenbarte seg var det verdt det. Flott futurisk omslag som passer albumet bra. Platen starter med den gospel-inspirerte Bitter git it in your soul, som inneholder noe sang. Alle kuttene på albumet er skrevet av Mingus. Videre kommer en følsom ballade, en elegi skrevet til saxofonisten Lester Young, som døde bare noen måneder tidligere. På den kommende platen, Mingus Mingus Mingus er låta spilt inn på nytt under tittelen, theme for Lester Young. Neste kutt skrur opp tempo, Boogie Stop Shuffle som er en mer tradisjonell låt. A siden avsluttes med en flott ballade, Self-portrait in three colors og en hyllest til Duke Ellington, Open letter to Duke. Denne svinger skikkelig.
B siden åpner med Bird Calls, som ikke er en hyllest til Bird – men derimot fugler. Men det er neste kuttet som virkelig skinner her, Fables of Faubus – lekent og mystiske melodilinjer. Mye bruk av blåsere. Samtidig viser det Charles Mingus på det mest politiske, ironisk nok ble tekstene for sterk kost for Columbia og er ikke inkludert på platecoveret. Uansett en flott låt. Albumet avsluttes med nok to sterke kutt.
Platen har god lyd, men ikke noe ekstra ordinært. Uansett en lytefri og fin pressing.
