Alle band må starte ett sted, og med så mange andre band i samtiden tok det litt tid før Yes fant seg selv. Debuten er langt fra deres beste, og bitene falt nok ikke på plass for Steve Howe kom med i bandet på tredje albumet, og Rick Wakeman på fjerde albumet. På dette albumet så er det Peter Banks som spiller gitar.
Musikken består primært av egne komposisjoner, men vi får også cover versjoner av Byrds og Beatles på albumet.
Det er lett psykedelisk rock og tidstypisk proto-prog, som dessverre ofte blir tannløst. Samtidig får vi noe av kjennetegnende til Yes her også, om enn i sin spede unnfangelse – primært bassen til Chris Squire og den umiskjennelig stemmen til Jon Anderson. Albumet låter best når de spiller renspikket jazz rock, og roer ned psykedelikan som ikke passer bandet helt.
Det låter kanskje litt naivt til tider, men noen høydepunkt er det – som f. Eks avslutningen på A siden i Looking around, skrevet av Squire og Anderson. Dette en groovy, protoprogger som kan minne litt om en light versjon av hva bandet skulle bli kjent for kun få år senere.
Noe slitt LP, men har ingen akutt behov for å oppgradere eksemplaret
1969 – Atlantic Uk
