The Prisoner er Herbie Hancocks sjuende soloalbum og markerer slutten på hans første periode hos Blue Note Records. Albumet ble opprinnelig utgitt i 1969, kun et år etter drapet på Martin Luther King Jr., og er Hancocks mest politisk ladede verk til dags dato. Hele plata er dedikert til King og hans kamp for sosial rettferdighet og menneskerettigheter, og dette preger både stemningen og det musikalske uttrykket.
Herbie Hancock leder et stjernelag av musikere på denne innspillingen: Joe Henderson (tenorsaksofon og fløyte), Johnny Coles (flygelhorn), Garnett Brown (trombone), Buster Williams (bass) og Albert “Tootie” Heath (trommer). I tillegg medvirker fløytisten Hubert Laws på enkelte spor. Arrangementene er tette og gjennomtenkte, med rike harmonier og en dyp, nesten filmatisk atmosfære.
Åpningssporet, I Have a Dream, er høydepunktet på albumet. Her kombineres lekne, nesten håpefulle blåserlinjer med en underliggende melankoli. Sporet varer i over ti minutter, men takket være det kreative samspillet og Hancocks elegante pianospill, oppleves det aldri som langdrygt. Musikken balanserer mellom post-bop og mer frie strukturer, og demonstrerer Hancocks evne til å kombinere form og følelse.
Tittelsporet, The Prisoner, går dypere inn i det mer eksperimentelle og reflekterende. Her er stemningen mørkere, og tempoet lavere. Det er en idémettet komposisjon, men ikke like fokusert som åpningskuttet. Det samme gjelder flere av de andre sporene – He Who Lives in Fear og Promise of the Sun er fulle av gode intensjoner og interessante musikalske grep, men helheten kan tidvis føles løs og litt langstrakt.
Likevel er The Prisoner et viktig dokument i Hancocks katalog. Det er ikke hans mest tilgjengelige eller mest umiddelbart fengende plate, men den viser en ung komponist og bandleder som bruker jazzen som politisk og kunstnerisk uttrykksform. For fans av Speak Like a Child (1968) – som deler flere musikere og et lignende orkestralt uttrykk – vil dette albumet være en naturlig oppfølger.
Nyutgivelsen i Blue Notes Tone Poet-serie er som vanlig førsteklasses. Pressingen er tyst og dynamisk, coveret er solid og trykket med høy kvalitet, og lyden er luftig og detaljert – kanskje bedre enn noen tidligere utgaver. Dette er en verdig presentasjon av en plate som, selv om den kanskje ikke er blant Hancocks mest berømte verk, fortjener et nytt og lyttende publikum.
Blue Note Tone Poet 2020 1969 USA
