Bandets siste plate i MK1-perioden. Dette albumet skiller seg ut markant både blant de foregående albumene, men også albumene som skulle komme senere. Dette er både mer progressivt og psykedelisk enn det meste annet de skulle utgi. Meget spennende og utforskende plate.
Åpningskuttet Chasing Shadows har en meget passende tittel da musikken føles tidvis slik. Veldig rytmisk og fengende kutt. Blind er kanskje favoritten på platen, ett noe mer vemodig kutt med mye cembalo. Det hele føles friere og mer lekent enn når de fant formelen med In Rock og dermed holdt seg til den ut karrieren, i det store og det hele. Coverversjonen av Donovans Lalena gir meg ikke mye, før den glir over i instrumentalen Fualt line, med sin psykedeliske baklengs loops og Iron Butterfly inspirerte bassgang, som fungerer som en introduksjon til a sidens siste spor the Painter som derimot er langt mer bluesbasert og minner mer om en lett versjon av hardrocken som skulle komme senere.
B siden fortsetter med en bluesbasert hardrocker i Why Didn´t Rosemary, og dette er jo klassisk Deep Purple, som kunne glidd rett inn på 70-talls platene, og kanskje nettopp derfor jeg mister litt konsentrasjonen her. Stemmen til Rod Evans er ikke sterk nok til dette, og de hører dermed litt ut som en mer uferdig versjon av seg selv. Bird has flown er mer Cream og kanskje Hendrix i uttrykket, ikke så altfor spennende. Albumet avslutter med den 12 minutter lange April hvor det er tydelig at Jon Lord er i førersetet på komponeringen med sin klassiske oppbygging og lydbilde. Store deler av kuttet er instrumentalt og det er også ett mellomspill utført av en strengekvartett.
Omslaget er fra Hieronymus Bosch og Lystens hage, og ble dermed bannlyst noen steder pga obskøne referanser. Min LP er tilnærmet ikke spillbar, og må skiftes ut. Har derfor benyttet tidal versjonen her. Alt i alt en sterk plate.
1969 Tidal
