På denne platen har Sonny med seg Elvin Jones på trommer og Jimmy Garrison på bass. I tillegg så er Freddie Hubbard med på tittelkuttet som dekker hele A siden. Det er nettopp tittelkuttet som er den mest eksperimentelle delen av albumet. Det inneholder mye spennende ideer og partier men fremstår ikke som en helhet og blir litt rotete dessverre. Vi får lange solopartier og mer rytmiske partier i kuttet som egentlig ikke fører oss noe vei. I mine ører blir dette litt stang ut.
B siden består av hele to kutt, men blir ikke vanvittig spennende dette heller. Langt mer konvensjonelle spor. Bass solo midtpartiet bryter opp låta, og tilfører litt mer uforutsigbarhet, og avslutningen av kuttet er lyrisk og sterkt.
Fin 67 første press. Lyden er bra, og plata fremstår som ny. Alt i alt er ikke musikken den mest spennende. Sonny Rollins tok fem års pause fra musikk industrien etter dette.
1967 USA Impulse!
