Debutalbumet til ett relativt kjent rockeband fra Liverpool. På albumet finner vi fjorten låter, hvor av åtte av de er skrevet av Lennon/McCartney. Innspilt på to-spor, er dette stereoversjonen. Sang i høyre kanal og lead gitar i venstre.
Albumet starter med to egenkomponerte låter, I Saw her standing there, og Misery – ingen av disse ble stående som de største i katalogen, men spesielt Misery skiller seg ut som en litt annerledes låt og som tittelen indikerer er ikke denne så lystig og fengende som man gjerne forbinder med tidlig Beatles. Fjerde kutt, Chains, er første albumkutt hvor George Harrison gjør leadvokalen, en tidligere uutgitt låt innspilt av Everly Brothers skrevet av ekteparet Carole King og Gerry Goffin. Videre får vi rockelåta Boys hvor Ringo Starr synger. Igjen en mer klassisk rockelåt, men som ikke tilfører noe til katalogen. Det er jo primært originalkomposisjonene som glimrer her, og vi får flotte kutt som Ask me why og tittelkuttet som avslutning på A siden. Spesielt Ask Me Why liker jeg, som gir meg litt assosiasjoner til Roy Orbison. Tittelkuttet ble en stor hit, og første single utgitt i USA.
B siden fortsetter der vi slapp med nok to originale låter, Love me do og, PS i love you. Love me Do var beatles første singel. Morsomt nok var George Martin ikke fornøyd med prestasjonen til Ringo Starr på singelen, så på albumet er han redusert til å spille tamburin mens Alan White trakterer trommene. Klassisk Beatles låt fra første perioden. PS I love you liker jeg veldig godt, originalt var dette B siden til Love me do singelen. Her spiller Ringo Starr maracas. Vi får ett par cover låter, spesielt A Taste of Honey har jeg fått sansen for, en broadway låt. Litt utypisk Beatles låt. Do you want to know a secret liker jeg også godt, denne er skrevet av Lennon/McCartney og starter litt melankolsk før det går over i en fengende rockelåt. Første singel sunget av Harrison som gikk (nesten) til topps i USA med en andreplass på listene. Avlsutningen med Twist and shout er nok ikke min favoritt.
Albumet er relativt kort, drøye tredve minutter men er en klassisk debut og hører hjemme i alle møblerte hjem. Er en plate jeg finner frem støtt og stadig, selv om det er ett band som skulle vokse stort fremover. Til tross for at dette er en digital remaster, så låter dette friskt og fint. Er nok den beste pressingen man kan kjøpe uten å tømme lommeboka. Monoversjonene er nok de gjeveste, men ute av print for lenge siden.
1963 – Parlophone 2012 17/12/20
Rock – Beat
