Ett av de viktigste jazzalbumene. Det meste av musikken er delvis improvisert, og det er kun ett kutt som de måtte bruke mer enn ett take på. Imponere besetning, Cannonball Adderley på altosax, John Coltrane på tenor, Bill Evans og Wynton Kelly på piano, Paul Chambers på bass og ikke minst Jimmy Cobb på trommer.
Allerede når bassen starter vart og følende før resten av kompet kommer inn får man følelsen av noe tidløst og vakkert. So What er vel den mest klassiske låta, og en av de mest kjente eksemplene på modal jazz. Det er så enkelt, allikevel så lekent og tidløst. Neste låt er en tolvbars blues, hvor Kelly spiller piano. Siste kuttet på A siden er den vakre baladen Blue in Grees, som antageligvis er skrevet av Evans selv om Davis gjerne tar æren selv. Essensen av Modal jazz finner man i denne låta og dette er en låt å drømme seg bort med. En låt for sene kvelder.
Når man har fått summet seg er det på tide å snu platen og begynne på All blues, som er som navnet indikerer en blues. Litt mer uptempo og groovy låt. Kompet går stødig gjennom hele låta mens de forskjellige musikerne får vist seg frem. Stilig kutt. Siste låta er balladen Flamenco Skteches, som er den eneste som ble innspilt på to take. Denne er også kreditert Evans og Davis. Nok en nydelig ballade.
En av de største platene uavhengig av sjanger, en øde øy plate.
Dette er en av de mest vellydene platene i samlingen. Nerven i musikken og tilstedeværelsen er til å ta og føle på. Bedre blir det ikke. Trommeslageren har noen slag på ramma på skarptromma på so what som føles som Jimmy Cobb sitter ved siden av deg på sofaen. Utrolig at ei plate som er spilt inn i 1959 på tresporstape kan låte så fantastisk.
Miles Davis – Kind of blue
1959 – Mofi 2×45 2015 28/05/20
Jazz –Modal/Cool
