Mitt første møte med Ahmad Jamal Trio, i ett album som ble beskrevet som «coktail music» i samtiden. Ettermæle er nok noe bedre, men er ikke den mest utfordrende jazzplata å høre på. Innspilt live i 1958 i Chicago, med Jamal på piano, Israel Crosby på bass og Vernel Fournier på trommer. En av de mest solgte jazzplatene noensinne.
Plata starter med But not for me, en standard av Gerswhin jeg har på ett uttal av plater. Det låter live, litt slik som Bill Evans, Waltz for debby med masse lyd fra publikum. Neste er en kjapp versjon av the Surrey with Fringe on top som blant annet Sonny Rollins har en flott versjon av. Her er naturlig nok hovedtemaet spilt på piano, men det låter engasjerende og fint. De to neste kuttene er lette popstandarder, før A siden avsluttes med en jazzstandard skrevet av Isham Jones, en fin ballade som også Miles Davis og Sonny Rollins spilte i samtiden, som så mange andre.
På B siden starter plata med den noe usannsynlige hitten fra albumet, den sju og ett halvt minuttlange, rytmiske og latinoinspirerte låta Poinciana. Fin innspilling. Så kommer en svingende versjon av Woody N’ You skrevet av Dizzy Gillespie, hvor Ahmad sniker inn en melodilinje fra Surrey with fringe on top, før albumet avrundes med en popstandard i What’s new.
Musikken er bra og velspilt på albumet, og jeg forstår hvorfor den har solgt så mye. Samtidig liker jeg det nok litt bedre når det er litt mer utfordrende og ute.
En flott LP som fremstår som mint. Ikke den mest audiofile innspillingen, men låter krystallklart og fint.
1958 – Baybridge Records JP 19383 05/08/20
Jazz –Cool
