Klassisk album, ett viktig band som har gjennomgått mange forskjellige faser og besetninger. Mange kjente musikere har vært innom, men på dette albumet er nok kanskje Dave Greenslade på tangenter som er mest kjent, hvertfall innen proggen.
Musikken er varierende, jazzrock/fusion men også blues inspirert og tung Hammond drevet til tider. Albumet er også kjent for å være den første utgivelsen på Vertigo. A siden blir tidvis litt for mye blues for meg, selv om de mer fengende kuttene som åpningen the Kettle fungerer veldig godt.
B siden som kun inneholder den 16 minutter lange Valentyne Suiten er kuttet som gjør albumet. Dette er den mest progressive låten på albumet, og er i stor grad ført i pennen av Greenslade. Det starter som heavy prog med førende melodier på orgel før det tas ned til ett mer jazza mellomparti. Alt i alt holder hele sporet ett høyt tempo, uten å miste den melodiske strukturen. Kuttet er instrumentalt.
Plata er strøken, men lyden er helt passe. En original Vertigo koster nok ei månedslønn.
1969 – 1972 Bronze Eng
