Ett album som kanskje regnes som ett av Rolling Stones aller beste. Det er også siste album som kom ut mens Brian Jones fortsatt var i live. Albumet åpner med den kanskje noe atypiske Sympathy for the devil som har blitt stående som en av de største hitene. Med sin rytmiske nærmest samba inspirerte og hypnotiske Groove er dette ett meget stilig kutt. Men, allerede på neste kutt er det mer klassisk Stones i balladen No Expectations, hvor Brian Jones preger låta med sin slide gitar. Det er generelt mye klassiske blues låter her. Men det låter veldig inspirert.
Åpningen når vi snur plata er en favoritt, Street Fightning Man, en rocka akustisk blues med Brian Jones på indiske instrumenter. Tekstene er/var kontroversielle pga sin politiske brodd. Hovedriffet driver låta fremover og dette svinger. Dette er ett av tre kutt hvor Keith Richards tar seg av bassen. Platas eneste cover, Prodigal Son nok en blues skrevet av Robert Wilkins. Allikevel tar Jagger Richards på seg æren, og blir kreditert som låtskrivere. Platas siste kutt Salt of the Earth, er inspirert av John Lennon og er en slags Working class hero utgitt av Stones. Som en kuriositet er dette det andre kuttet så langt i karrieren hvor Richards synger lead. Flott kutt, og regnes som en av deres beste.
Lyden er meget bra på albumet, og flott i mono versjonen.
1968 – 2023 Mono
