Pink Floyds andre album er det eneste hvor alle fem medlemmene medvirker, selv om Syd Barrett allerede var på god vei ut av bandet. Siden Barrett var relativt ustabil på denne tiden, var det Roger Waters og Richard Wright som tok hovedansvaret for låtskrivingen. Det er også første albumet med David Gilmour på gitar og vokal.
Musikken er derfor ett stykke unna debuten, med sitt klassiske psykedeliske inntrykk, her derimot er musikken langt mer eksperimentell og atmosfærisk. Høydepunktet på plata får vi allerede som spor nummer tre i Set the Controls for the Heart of the Sun. Teksten er inspirert fra ett kinesisk dikt fra Tang dynastiet. Musikken er forførisk og mystisk. Lavmælt og rytmisk. Nick Mason spiller med timpanistikker som bidrar til atmosfæren i låten. Melodien er enkel og har ett østlig preg, som også passer med tematikken. Corporal Clegg som avslutter den første siden er absolutt ett frempek på hva som kommer senere, da dette er den første låten som omhandler krig og spesielt andre verdenskrig. Tematisk handler det om en soldat som får granatsjokk.
Det tolv minutter lange instrumentale tittelkuttet åpner B siden og er den første låta Gilmour er kreditert som dellåtskriver i Pink Floyd. Ett veldig eksperimentelt kutt som jeg ikke helt får taket på, selv om den var lenge i bandets live repertoar. Albumet avsluttes med det kuttet som minner mest på debuten, Jugband Blues noe som ikke er så rart da dette kuttet er det eneste som er titulert til Barrett. Tekstene er fremmedgjørende og fascinerende. Stilig kutt og klassisk psykedelika.
Allikevel som helhet blir albumet ingen stor klassiker, og ett lite tilbakesteg fra debuten blir den mer å regne som en overgang og søken til en ny vei uten Syd Barrett.
1968 – 2016 Ger Pink Floyd Records
