Lee Morgan hadde en altfor kort karriere, men rakk å utgi mye bra. På denne platen har han med seg Bennie Maupin på tenor, Cedar Walton piano, Reggie Workman på bass og Billy Higgins på trommer. Denne plata er kanskje noe mer obskur enn de andre, om noen av hans plater egentlig kan kalles det. Det åpner med rosinen i pølsa, det tolv minutter lange tittelkuttet, som innehar lette latino vibber og en god groove. Rytmisk og fengende. Samspillet mellom blåserne er meget smakfullt og det samme kan sies om piano spillet. Rytmeseksjon binder låta og drar den videre. Den påfølgende låta Suicide City er en favoritt, den gir assosiasjoner til Miles og den lett avantgarde jazzen. Veldig flott kutt.
B siden består av tre kutt, og helheten på albumet videreføres her. Engasjerende og utfordrende, uten at det sklir helt ut. Det er nettopp dette som er en av albumets styrker, den fremstår som en gjennomtenkt og inspirert innspilling som bør nytes i sin helhet. Meget dyktige og samspilte musikere. Spesielt samspillet mellom blåserne må trekkes frem, uten forkleinelse til resten av bandet.
Alle kutt på plata er skrevet av Lee Morgan. Nydelig gatefold og utmerket pressing, som alltid fra Tone Poet og Optimal.
1968 – 2022 – Blue Note – Ger
