Ett av de klassiske studioalbumene i den så altfor korte karrieren til Hendrix. Mange musikere som medvirker på albumet men trioen består av foruten Hendrix Mitch Mitchell på trommer og noe vokal og Noel Redding på bass. Musikken fremstår meget variert men med basis i bluesen. Psykedelika spiller også en stor rolle og enkelte kutt kan også nærmest beskrives som hard rock.
Mange av de største hitene er på dette albumet og først ut av disse er Crosstown Traffic. A siden avsluttes med en 15 minutters lang og tung blues i Voodoo Chile hvor Steve Winwood fra Traffic bidrar på orgel. Jammete og seig versjon.
Little Miss Strange åpner b siden og er en klassisk rocker fra sekstitallet hvor Noel står for vokalen. Come on høres ut som noe Stevie Ray Vaughan har prøvd å kopiere siden. Blues i ett forrykende tempo og såklart innovativt gitarspill. Det sies at de brukte over femti takes på denne før Hendrix var fornøyd, så han var nok utvilsomt en perfeksjonist. Den friske Burning of the Gypsy Eyes er en favoritt. Groovy og fengende. Stilig kutt. 1983 (A Mermaid I Should Turn to be) tar opp mesteparten av C siden og ett lett psykedelisk og melankolsk kutt. Eksperimentelt, med tape loops og en syrete reise gjør dette kuttet til en av de kanskje noe mer oversette men definitive høydepunktene blant Hendrix sine låter.
Albumets to siste kutt er definitivt blant de mest kjente. Dylan låta All Along The Watchtower får virkelig klassiker status her og gjør det til en udødelig komposisjon. Gitarspillet her er intet mindre enn fantastisk og Hendrix får alt til å høre usedvanlig enkelt ut. Dette er lyden av 1968. Voodoo Child (Slight return) er en langt kortere versjon av låta med nesten samme navn. Vanvittig og udødelig gitarspill her også.
Min versjon har det originale omdiskuterte britiske omslaget. Gode pressinger men ganske basstungt.
1968 – 1973 Eng Polydor
