Der hvor hans forrige plate var en hyllest til Coltrane er dette en langt mer eksplosiv utgivelse bestående av flere originale komposisjoner. Musikken er langt friere og avantgarde.
Dette er krevende musikk, men de dyktige musikerne ror dette nesten i land. Albumet viser at Archie Shepp ikke er helt ferdig utviklet men det er mye bra. Det hele er nok langt mer inspirert av Coleman og Duke denne gangen.
B siden åpner med en hyllest til Malcolm X og er kanskje ev de mer friere kuttene på plata. Det er tidvis ganske magisk, men også noe retningsløst til tider. Her får vi også mer klassiske instrumenter i form av strykere.
Albumet avslutter med en egen versjon av the Girl from Ipanema, en mildt sagt omdiskutert versjon. Denne blir ofte slaktet, og det er kanskje ikke helt uberettiget. Høres litt ut som en småbrisne Ornette Coleman som drar i gang.
Lyden og pressingen er meget bra. Moro med en 68 pressing som fremstår som nesten ny.
1965 1968 USA Impulse!
