Innspilt 22 juni i 1956, slik som mange av hans album – i studioet til Rudy Van Gelder i New Jersey. Med seg denne gangen har Rollins Tommy Flanagan på piano, Doug Watkins bass og trommeslager Max Roach. Originalt utgitt på Prestige Records, ble dette en av platene som etablerte Rollins som en lovende jazzmusiker.
Albumet starter med den svingende egenprodusert kuttet St Thomas. Max Roach klinker til med en fengende trommesolo, og alle musikerne får vist seg frem. Neste kutt, er en flott jazz standard, You Don’t know What Love is, udødeliggjort av flere musikere i samlinga, blant annet av Louis Armstrong og Chrissie Hynde. Er en flott ballade, og Rollins følsomme saksofon tar oss med mens selv kompet er stødig og engasjerende, er dette Sonny Rollins som skinner her. Siste kutt, Strode Rode, er nok en låt Rollins har ført med pennen selv. Også denne holder ett høyt nivå og svinger bra – her får Flanagan virkelig vist seg frem med en gnistrende pianosolo.
B siden starter med låt skrevet av Kurt Weill og Bertolt Brecht, til en tysk musikal i 1928. Litt roligere kutt dette, gutta spiller flott her, men er nok en gang Sonny Rollins som er i førersete, utover låten slipper resten av bandet til og vi får plass til både trommesolo og bassist Watkins får briljere. Flott traktering av instrumentene. Albumet avsluttes med en god låt som skrevet av Rollins, Blue 7. Får litt mer standard følelse av denne, og den når ikke helt opp.
Alt i alt er det nok ett meget sterkt album, men jeg syns ikke plata når helt opp til vol 2, og jeg har Way Out West som foreløpig favoritt av mine SR Lper.
Denne stereopressen fra 2002 utgitt av Acoustic sounds under Original Jazz Classic labelen er samme mastering som Analogue Production versjonen. Låter veldig bra.
1957 – LP – OJC 2002 05/04/20
Jazz – Hard Bop
